> gå til Østen og Kari

Kilane

.

«Innarst i den ytre fjordarmen av Erfjorden er Kilavågen. Den er trong  i innlaupet, men vidar seg ut noko lenger inne. Og i botnen av vågen på sørsida er garden Kilane, som lyser opp med dei gilde husa sine mellom åker og eng, skog og fjell på begge sider. Garden skifter i utmark og hei med Ytre og Indre Eiane i sørvest, og Ramsfjellgardane i aust. Desse har alle tre sjoarveg til Jøsenfjorden og høyrer til Hjelmeland herad.»[2]

Gårdsnavnet Kilane (eller Kiladn) kommer av ordet kill, som betyr smal inntrengende vik, som trenger seg langt inn i landet. Ifølge kjentfolk ble Kilane «rekna for ein noko avbakleg gard, jamvel om han låg ved sjøen». De nærmeste naboene er Vågadn og Ytre og Indre Eiadn.

Midtvågen, med Kilane i bakgrunnen.

Vi vil her se litt på Kilane/Eiane-slektenes aner. Dette er basert på ulike kilder; først og fremst kirkebøker og bygdebøker, men også slektsgransking gjort av Ørnulf Pedersen (oldebarn av Johan Kilane). Det er også nyttige opplysninger i www.helgeland.nu/Slekt/Slekta.htm.

..

 

Johan Kilanes aner (trykk for å se større bilde)

.

Vi starter med Østen Torgerson (blåfarge nederst til venstre i figuren ovenfor). Han var suldøling og fødd på Valskår og var gift med Kari Olsdotter frå Berge i Sand. Dei budde først nesten 20 år på Meland i Ulladalen, der dei kjøpte eit bruk i 1770. Dei selde i Ulladalen i 1788 og flytte til fjellgarden Ytre Ramsfjell på nordsida av Jøsenfjorden. Der kjøpte dei og dreiv begge bruka i ti år. Bakgrunnen for flyttinga frå Ulladalen er skildra slik av Jone Eiane: «Folk sleit tungt i Ulladalen den tid. (Eiane meiner at dette var i hardåret 1812, men det var altså på 1780-talet.) Mykje av høyet fann dei i heia, og um vinteren var det eit svære kav å få det heim. [3]

 

.

Johan Kilanes nærmeste forfedre (trykk for å se tørre bilde)

.

Eldste sonen på garden, Torger, var i 18-20-årsalderen. Ein dag sa han til far sin: «Dette held eg ikkje ut lenger, far. Du får vere her, um du vil; men no lyt eg ut til sjøkanten og prøve få meg arbeid, for der skal vere likare med maten, seiest det, og verre enn me har det her, kan det ikkje verte. Østen svara: «Nei, sonen min, fer du, so greier me oss ikkje her me andre, so det er best me fylgjest. Eg har høyrt gjete ytre Ramsfjell er til sals; me får reise ut og sjå på den.» Jau, begge bruka var fale, og det enda med at Østen kjøpte alt. Seinare vart indre parten teken att på odel, men ytre parten hadde han i mange år. So er sagt at dei trega ikkje på dei flytte til Ramsfjell. Det var ein god gard på mange vis, og med åra vart Østen ein halden mann.» [3]

.

   

 Ytre Ramsfjell (foto fra kalevkevad). Trykk på bildene for å se store størrelser. 

.

Østen Torgeirson og Kari Olsdtr var brukere av hele Ytre Ramsfjell ca. 1788-1797. Ramsfjell ligger på nordsiden av Jøsenfjorden og høyt over havet; tunet på Ytre Ramsfjell ligger 420 m.o.h. (se bildene ovenfor). Det var svært ulendt, og det fortelles at de måtte binde barna, så de ikke skulle trille utfor de livsfarlige stupa. Ramsfjell-gårdene ble fraflyttet på 50-tallet; da hadde det bodd folk sammenhengende her i 350 år. Før den tid hadde gårdene ligget øde etter Svartedauden i 1349 mer enn 200 år. I 1865 bodde det hele 57 personer på Indre og Ytre Ramsfjell. Østen og Kari flyttet herfra til Viga bnr 1, hvor Østen fikk skjøte i 1798. Jone Eiane forteller i Stavanger Aftenblad (se nedenfor) om kjøpet av gården på Viga i «Skjemtehandelen i Vika – gravølet som vart alvor«. Her kommer et lite sammendrag, da kopien fra Aftenbladet ikke er så lett å lese:

.Han forteller etter manns minne, og det kan hende at noe er pynta på eller fordreid. Vi vet f.eks. ikke hvilket gravøl det dreier seg om i 1798; ingen døde nemlig der på gården i dette tidspunktet. Men det fortelles at det i gravølet var lystig lag, og Endre Viga begynte å spøke med Østen Ramsfjell. Han sier: Eg hev ein gard fal for 1000 dalar, men ingen greier å løysa meg av.» «Det var leitt for deg», sier den andre, «men er du so i beit med dette, får eg løysa deg av då.» Folk fikk seg en god latter av dette, for på den tida var det galmannsverk å betale 1000 daler for en Hjelmelandsgård, og aller mest for en fra Ramsfjell.

Men Endre fikk blod på tann. Han reiser seg og sier: «Kom med handa di, gubbe!» Øystein reiser seg og legger hånda si i Endre sin hånd, og Endre ber to av de mest framtredende i laget komme fram og slå på. Dermed var gårdshandelen lovlig bekreftet. Papirene skulle de få skrevet så raskt som mulig. Etter mye moro med dette, gikk forsamlingen til sengs.

Så langt Jone Eiane. For å gjøre en lang historie kort, så hadde Endre gjort dette på spøk, mens Øystein mente alvor. Han sa til Endre at den som gjør andre til narr, selv skal gjøres til narr til slutt. Endre allierte seg med presten og de satte harde vilkår for Øystein. Pengene måtte skaffes til en bestemt dato, men Øystein fikk ikke låne av noen i Hjelmeland. Han måtte til Bergeland på Ombo. Etter en slitsomt reise dit, fikk han låne det han trengte av Johannes Ormson Bergeland (kalt Osmund), og pengene lå på bordet i Viga til rett tid. Dermed var gården hans. Det finnes dokumenter for at dette lånet virkelig ble tatt opp – på beløpet 550 rdlr. (Fritt etter [1]).

.

Fra Stavanger Aftenblad 21. februar 1935. Trykk for å se større tekst.

.

Østen og Kari var godt vaksne då dei kom til Viga (les mer om Viga i FOLK i Ryfylke. Årbok for Ryfylkemuseet 2007). Han hadde passert 50 år, ho nærma seg dei 60. Borna var i ferd med å bli vaksne; yngste sonen var 16 år. Livshistoria deira er ei historie om mobilitet i det gamle samfunnet. Såleis bryt ho med myten om det statiske bondesamfunnet, der folk skal ha vore stadbundne og i liten grad villige til å flytta på seg. Østen Torgerson var fødd på Valskår i Hylsfjorden, budde som vaksen på Meland i Ulladalen, på Ytre Ramsfjell i Jøsenfjorden og til sist i Viga. l sitt vaksne liv åtte han tre gardar etter kvarandre og budde på dei. Han og kona Kari prøvde gardbrukarkår på såpass ulike gardar som innlandsgarden Meland i Ulladalen, heiagarden Ramsfjell og sjøgarden Viga. Østen skal ha sagt at det var godt å koma til Viga. l Ulladalen ville dei fløyma av, og på Ramsfjell ville dei fyka av. l Viga var dei ikkje truga, korkje av ei fløymande elv eller ein hylande austavind. Østen og Kari gav frå seg garden i Viga 1806. Østen var då 60 år gammal, Kari var sju år eldre.

.

     

Vigatunet anno 1905 (fra [3]) og i 2015

.

Det var ikkje eldste sonen Torger som overtok garden. Han hadde som før nemnt gifta seg med enkja Marta Eriksdotter på Kilane i Erfjord i 1792, og dei budde der på Kilane. l staden var det nestyngste sonen Ola som overtok gardsbruket i Viga. Det skjedde formelt med skøyte i 1806. Det store lånet som Østen hadde fått frå Johannes Ormson Bergeland då han kjøpte garden i 1798, var ferdig nedbetalt året før han leverte garden til sonen. Då Østen og Kari gav frå seg garden, fekk dei folge. l ei tid lenge før alderstrygd og pensjon var dette ein måte å sikra at den eldre generasjon skulle ha noko å leva av etter at dei hadde levert garden. l folgebrevet vart det nedskrive det dei skulle ha av ytingar frå gards-produksjonen. Av korn skulle dei ha 5 ½ tønne havrekorn, to tønner blandakorn (bygg og havre) og ei halv tønne reint korn (bygg). Poteter hadde dei starta med i Viga i 1806. Dei gamle skulle ha ein potetåker som var så stor at der kunne setjast fire skjepper «Jordæbler», dvs. 72 kilo poteter. Dei skulle ha to kyr og åtte sauer, som skulle stellast og beita saman med den øvrige buskapen på bruket. Det dei trong av ved skulle dei få «hiemført og ophugget», dessutan «Lys og Opvartning i Sygdoms Tilfælde.» Det var stampemølle på garden, der dei også stampa vadmål for andre. Folgefolka skulle ha halvparten av inntekta frå stampinga. Kvar dei gamle skulle bu, var ikkje noko problem. «Huus til Beboelse ejer de Folgetagende seiv», heiter det i folgebrevet.

Vi legg merke til at korkje folgemannen Østen eller sonen Ola var godt skrivekyndige. Dei skreiv begge under folgebrevet «med iholdt Pen». Etter nokre år i folgå vart Østen enkjemann i 1811 . Han var då 65 år og tydelegvis ikkje for gammal til å gifta seg opp att. Den nye kona heitte Marta Kristine Torsdotter og var frå Eide på Ombo. Ho var kring 25 år yngre enn han og såleis 42 år då dei gifte seg i 1812. Ho fødde to born til verda dei følgjande åra. Det var Kari f. 1812 og Østen f. 1816. Eit halvår etter at Østen var fødd, døydde faren Østen Torgerson. Han vart 70 år gammal. Enkja Marta Kristine heldt fram med å bu i folga på garden i mange år framover. [3]

Ola Østenson fekk skøyte av faren i 1806. To år før vart han godt gift med Karen Jensdotter frå Aukland på Ombo. Dei budde i Viga og dreiv bruket i 12 år, fram til 1818. Då braut dei opp og flytte til Vormeland. Det skjedde på den måten at Ola og Sven Ormson Husstøl bytte gardar. Den garden Sven bytta bort, var Vormeland, som han var odelsarving til. Sven og kona Marta flytte frå Husstøl til Viga, og Ola og Karen flytte frå Viga til Varmeland. Øystein Torgeirson døde i 1816, hans første kone Kari Olsdtr døde i 1811. [3]

.Borgilla Levarsdtr Kiladn, datter til sagmesteren på Åssagjå, døde som gårdkona i Kiladn i 1769. Åge Jonesen ble gift igjen året etter med Marta Eriksdtr Landsnes. De fikk litt mer enn 20 år sammen, før Åge Kiladn døde sommeren 1791, og ble gravlagt samme dag – 11. juli – som den 25 år gamle sønnen Levar og den 18 år gamle datteren Anna. Kan det ha vært en ulykke? Eller sykdom? Enken Marta giftet seg igjen med en ung mann fra fra Meland i Udladalen (Suldal), Torger Øysteinsen. Foreldrene til Torgeir flytta fra Udladalen til Ramsfjell og deretter til Viga i Hjelmeland.

Torgeir fikk bygsel på Kiladn i 1792 av prost Reyrus Giellebølle i Stavanger. I 1801 hadde han og kona 6 voksne og halvvoksne barn som var hennes, boende hjemme i Kiladn. Torgeir fikk ikke barn med gamlekona si; hun var 45 år gammel da de giftet seg i 1792, han bare 23 år. Først 66 og 69 år gammel skulle Torgeir få egne barn, med en ny kone. Han og Marta Eriksdtr hadde levd i ekteskap i 41 år da hun døde i 1833, 88 år gammel. Da var han 64 år gammel.

Torgeir Øysteinsen drev gården Kiladn; han skar så mye han kunne på Kilasagjå og drev notfiske i Vågane. I en beredskapsliste av 1804 får vi vite at Torgeir hadde en stor føringsbåt, som det bare var 6 av i Erfjorden på den tida. På en synfaring på Kilasagjå i 1817 framgår det at stemmen i Nesstølsvatnet var brutt sammen «for atskillige år» siden, noe som hadde satt produksjonen på Kilasagjå en god del tilbake. Denne stemmen ble aldri bygd opp igjen.

Torgeir og kona Marta bygde opp stor velstand i Kiladn. Bruttoformuen hennes i 1833 var på hele 586 dalar. I tillegg hadde ekteparet penger utestående hos folk, selv om det ikke var store summene. De hadde sølv for nærmere 30 dalar, bl.a. 12 sølvskjeer, et sølv lommeur og tre gullringer. Ekteparet hadde for ikke lang tid tidligere bygd et nytt og stort hus i Kiladn med tilhørende vedskur, alt med steinheller på taket. Det ble taksert til 50 dalar.

I sitt første ekteskap med Åge Jonsesen hadde Marta Eriksdtr 10 barn. I sitt første ekteskap hadde Åge på sin side 3 barn, sønnene Jone, Johannes og Levar. Ingen av Åge sin barn skulle komme til å ta over gården. Det ble for lenge å vente. Eldstesønnen Jone etablerte seg som husmann på Rossøynå under Hovda på Fogn.

Kilane

Torgeir Øysteinsen overlot gården til dattersønn av kona i 1832. Men året etter at gamlekona døde i 1833, giftet han seg igjen med en ung kvinne fra Mosbakka i Sauda, Sissela Tormodsdtr. Hun var 37 år gammel, og Torger fikk to barn i løpet av fire år med henne, sønnen Øystein og datteren Marta Karina. I 1842 ble Torgeir den første kjente selveieren i Kiladn. Skjøtet på gården er datert Christiania og har Carl Johan sitt segl. Prisen var 600 spesiedaler. I 1855 overlot den 86 år gamle Torger Øysteinsen gården til sønnen Øystein, en ungdom på bare 20 år. To år senere døde Torger, mens Sissela levde helt til 1881.

.

.> gå til Østen og Kari

.

Referanse
[1] Erfjord Gardar og Folk II, av Ernst B. Drange (2004)
[2] Erfjord Bygdebok. Våge (1959)
[3] FOLK i Ryfylke. Årbok for Ryfylkemuseet 2007.